Historien om den store Romboleden

Pilegrimssteder og pilegrimsferder er kjent fra alle religioner til alle tider over store deler av verden. De hellige stedene er gjerne knyttet til hellige personers liv og virke her på jorden. Mennesker har opp gjennom historien valfartet til disse hellige stedene, gjerne gjennom strabasiøse og farefulle reiser over lang tid. Hellige Olav ble hele Nordens helgenkonge, og Nidaros ble i fra slutten av 1000-tallet fram til reformasjonen et av de store pilegrimsmålene i vår del av verden, sammen med Jerusalem, Roma og Santiago de Compostella.

Motivene bak pilegrimsreisene var og er mange. En ønsker å oppleve religionen og helligheten, en annen søker det vidunderlige, en tredje det høytidelige i et større fellesskap enn det vanlige sosiale skillelinjer gir rom for og en fjerde vil kunne søke trøst og hjelp i en vanskelig situasjon på vegne av seg selv eller en i den nærmeste omgangskrets. Under tidligere vandringer var det ikke uvanlig at folk med fysiske skader deltok, i håp om mirakler og helbredelse. Noen kunne også delta som bot for større eller mindre ugjerninger som er begått, dette kunne være kriminelle og voldsforbrytere som av fri vilje eller etter dom vandret til de hellige stedene for å oppnå syndsforlatelse. Slik ble gjengen pilegrimsvandrere til en broket og mangesidig forsamling (pilegrim betyr fremmed).

En biskop eller en prest fulgte vanligvis ferden og sørget for å gi den det riktige religiøse innhold, samt organisere og administrere reisen for følget. Pilegrimene skulle i sine reiser mot de hellige mål vernes og støttes av de fastboende, blant annet skulle de gis husrom og forsyninger om det trengtes. De som forbrøt seg mot de vandrende måtte regne med strenge straffer for sine overgrep. En regner med at ferdavegen mellom Trøndelag og Jämtland/Härjedalen gjennom Skarddøra er av tidlig opprinnelse for handel og kommunikasjon, våpenmakt mv.

Pilegrimene som startet sin vandring måtte følge de kjente stiene på sin vei til Nidaros. Gjennom Sverige og Norge fulgte pilegrimene de stier og veger som lokalbefolkningen også nyttet. Alt etter årstid og værforhold endret man trafikkmønster. Den siste svenske erkebiskop Olav Magnus har fra Vatikanet i 1559 beskrevet reisen gjennom Skarsfjella og Sylan og beskriver denne vegen i begeistrede ordelag ”maken finnes knapt i Europa”. På sitt berømte kart ”Carta Marina” har han tegnet inn en veg mellom Trøndelag og Jämtland/Härjedalen, den såkalte ”Via Montanorum” (fjellvegen) gjennom Skarddøra. På strekningen mellom Skarddøra og Trondheim er det en rekke jordfunn og minnesmerker ellers som viser at det før og gjennom middelalderen, har vært fast bosetning i området lenge. Det er nok å vise til myntfunnet i Gressli, Selbu kirke og Mariakapellet i Mostadmark. Religionsforsker Eivind Luthen uttaler om ”Den store Romboleden” at pilegrimene fra Nord-Tyskland, Polen, de Baltiske stater og Finland fulgte denne vegen på sine vandringer. De gikk fra Østersjøen over Långheden og Hedemora til Siljan, Mora, Lillherdal og gjennom Härjedalen fram til Ljusnan og gjennom Skardsfjella til Stugudalen.
 
Videre mot Nidaros gikk vegen gjennom Tydal og Selbu på nordsiden av Selbusjøen til Mostadmarka. Uttrykket ”Rombo” kommer fra det åpne Mälarenlandskapet, hvor kirkemakten hadde sete gjennom middelalderen. Pilegrimsferden hadde stor betydning for de grendelag som lå inntil vegene. Den brakte med seg en del handle og lønn for tjenester, men likeså mye et samkvem og et pust fra den store verden. Etter reformasjonen opphørte trafikken i stor grad og spesielt bygdelagene Tydal og Selbu ble liggende langt mer isolerte enn i middelalderen. Handelslivet og våpenmakten brukte riktignok Skarddøra langt inn i vår tidsalder, men i langt mindre omfang enn før.